Familie – mennesker tett på deg og livet ditt, knytta til deg i nærmest uløselige blodsbånd. Hvordan skal man dikte om noen man er så glad i? Er det mulig å bli kjent med de på ny, gjennom litteraturen? Og hvilke etiske gråsoner må man unngå når man bare ikke velger virkelige modeller, men virkelige modeller så tett på deg sjøl? Vi har invitert to forfattere til samtale om å skrive historia til generasjonene før.

«There are many ways of not having a father». Slik starter Annabelle Despards bok om faren. Annabelle blei født i 1943, på den tida var faren hennes stasjonert i Cardiff i påvente av invasjonen i Normandie. Maximilian Carden Despard kjempa i begge krigene, og var en mann med godt humør og god humor. Samtidig opplevde han også tap, lengsler og sorg i livet sitt, men skjulte det godt for familien. Hvem var egentlig denne mannen? I biografien Max. My father skriver Annabelle seg fram til historien om faren, for å bli bedre kjent med ham.

Camilla Bøksles farfar har klaga over alderdommen så lenge hun kan huske. Han er på slutten av livet, der Camilla fortsatt bare er midt i. I romanen Det er vakrest når det skumrer (2019) spaserer de gatelangs i Kristiansand, spiser vaffel og drikker kaffe på Sørlandssenteret, og blir kjent på ny. Et uventa vennskap mellom farfar og barnebarn oppstår, og et kjærlig, men også ærlig, portrett av en mann på tampen av livet males fram. Hvem er egentlig farfar, og hvordan han har levd? Hva skjer når alle hans historier forsvinner i grava med ham?