Novellesjangeren har det med å havne mellom to stoler: for kort til å være en roman, for lang til å være et dikt, for prosaisk til å være poesi og for komprimert til å oppleves som egentlig fortellende. Dette er samtidig novellas styrke: Den er noe eget! Men hva? Sammen med Bjarte Breiteig og Jan Kristoffer Dale skal vi rydde stolene unna, og fokusere kun på novella.

Bjarte Breiteig skriver komprimerte og stramme noveller i tradisjonen etter de sobre amerikanerne. Debuten Fantomsmerter (1998) ga ham Aschehougs debutantpris og strålende kritikker, og Dagbladet meldte om noveller det var mulig å skrubbe seg til blods mot. Også novellesamlingene Surrogater (2000) og Folk har begynt å banke på (2006) mottok gode kritikker. Med en eksponering av det menneskelige indre, det skjøre og det harde sammen, gjennom sterke skildringer og nøye utvalgte ord, har han markert seg landets mest kritikerroste novellekunstnere i nyere tid, og han har mottatt flere priser for forfatterskapet sitt.

Etter brakdebuten Arbeidsnever i 2016 var Jan Kristoffer Dales navn på alles lepper. Stilsikker arbeiderklasselitteratur som slår, blei det hviska i korridorene i kulturredaksjoner rundt omkring. Novellesamlinga tar for seg vanskeligstilte mennesker på den sørlandske bygda, i lågmælt og sober stil. Det handler om de som havna utafor, de som aldri flytta bort, og de som blei forlatt. Dale mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for boka, og fikk strålende kritikker.